Når kunstsmed Marcus Mars inviterer til utstillingen PRESENCE hos Formue Drammen på Gamle Kirkeplass 7, handler det ikke om å se, men om å være til stede. Skulpturene hans er smidd av industriens etterlatenskaper, rustent stål som bærer spor av tid og bruk – og står i rommet som fysiske nærvær, tunge og tause. I dette intervjuet forteller Marcus om prosessen, tankene bak utstillingen og hvorfor tilstedeværelse er viktigere enn noen gang.
Vi møter ham i smia en uke før åpningen. Essa er varm, kaffen nykokt, og selv midt i den travle innspurten tar Marcus seg tid til en prat om arbeid, liv og tilstedeværelse.
Om utstillingen
– Gratulerer med utstillingen PRESENCE! Hva betyr “tilstedeværelse” for deg? Marcus forteller at han opplever tilstedeværelse som en tilstand der hodet og kroppen er på samme sted, fullt fokusert på øyeblikket.
– Det kan være når jeg jobber i smia, er på tur i skogen eller hjemme med datteren min på tre år. Etter at jeg ble far har dette blitt enda viktigere. Barn er alltid her og nå, og krever at du er til stede på en helt annen måte enn venner eller kjæreste. Det har lært meg mye, sier Marcus.
– Du skriver at verkene ikke forsøker å forklare, men “insisterer på å være”. Hva ønsker du at publikum skal oppleve i møtet med skulpturene? – Jeg tror det handler om tiden vi lever i. Mange søker konstant distraksjon i skjermen og går glipp av øyeblikkene rundt seg. Jeg vil at folk skal komme og oppleve skulpturene slik de er, uten forklaring. Bare stå der, være til stede og kjenne etter. For noen vekker det følelser, for andre skjer det bare noe stille i rommet, og begge deler er fint.
Gamle materialer får nytt liv
– Arbeidene dine er smidd av materialer med tydelige spor av tid og bruk. Hva betyr disse sporene for deg?
– Det å omskape det harde, massive og litt kjedelige stålet til noe mer levende, mykt og følsomt, er viktig for meg, forteller Marcus. Rundt oss i smia ser vi skulpturer som nesten virker skjøre, på tross av materialet. En av de større, «United», består av lag på lag med mindre figurer. Den ser nesten ut som den er laget av leire, med et sterkt inntrykk av bevegelse.
Spor av levd liv. Stålet som Marcus bruker i skulpturene er avfall fra industrien.
– Lar du materialets historie styre uttrykket, eller tvinger du det inn i en ny form?– Jeg prøver å lytte til materialet. Når jeg får en massiv stålblokk, handler det om å finne ut hva den kan bli. Noen ganger ser jeg for meg en langstrakt figur, andre ganger noe helt annet. Jeg jobber ofte med flere skulpturer samtidig, og lar prosessen og stålet vise vei.
– Hver skulptur finnes bare i ett eksemplar. Hvor viktig er det for deg?
– Det er hele ideen med arbeidet mitt. Hver skulptur er et resultat av sin egen prosess og formidler en følelse jeg vil uttrykke der og da. Det kan ikke gjentas, neste gang blir det noe nytt. De som kjøper verkene mine vet å sette pris på dette, og mange knytter seg sterkt til akkurat den ene skulpturen.
Om prosessen og håndverket– Du er kunstsmed, et håndverk som krever både presisjon og kraft. Hvordan balanserer du det fysiske og det poetiske?
– For meg henger det sammen. Å smi er fysisk krevende, nesten brutalt, og det er vanskelig å holde ut lenge med full kraft. Derfor jobber jeg parallelt med flere verk. Det gir kroppen pause, samtidig som jeg kan la det kreative og følsomme få rom. Dessuten krever prosessen tid, stålet må varmes opp, formes og kjøles ned. I den rytmen oppstår inspirasjonen.
Å smi er fysisk krevende, derfor jobber Marcus gjerne med flere verk samtidig – i ulike stadier av prosessen.
– Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?
– Etter at datteren min ble født, har dagene endret seg. Før var jeg tidlig i smia og jobbet til sent. Nå har jeg et annet fokus og jeg benytter ofte friheten til å feks spise frokost med henne før jeg drar ned hit. Det er deilig å kunne bruke friheten til å styre sin egen dag. Når jeg kommer, tar jeg en kaffe og kjenner etter hva jeg vil starte med. Kanskje sitter jeg bare og holder et stykke stål en stund. Andre dager fullfører jeg et verk. Og hvis kreativiteten mangler, er det best å gå en tur i skogen og komme tilbake senere, det nytter ikke å presse fram inspirasjon.
Tilstedeværelse som livsform
– Utstillingen handler om å være til stede, i kroppen og i stillheten. Hva betyr det for deg som menneske?
– For meg er det egentlig ingen forskjell på å være menneske og å være kunstner. Jeg er ikke så opptatt av titler. Jeg vokste opp på landet, i Jomark i Nord-Sverige, der foreldrene mine drev gård. Livet der handlet om det som var her og nå, i en rytme styrt av årstidene og arbeidet. Jeg tror den oppveksten har gjort meg ekstra bevisst på hvor lett vi mister kontakten med det nære i dag.
– Har vi mistet evnen til å være virkelig til stede, og kan kunsten hjelpe oss å finne tilbake til det?
– Ja, det tror jeg. Jeg ser det når folk kommer inn i smia. De kan bli stående lenge foran en skulptur, helt stille. Det oppstår et rom hvor de kjenner på egne følelser. Det er litt det samme som når du er i naturen -en ro, en følelse av mening.
Trives godt på Union Brygge
– Du holder til midt på Union Brygge, et område kjent for kunst, kultur og næringsliv. Hvordan opplever du å ha verksted nettopp her?
– Dette var drømmelokalet, og det er det fortsatt! Jeg elsker Union Brygge. Det er en spesiell energi her, med tette bånd mellom folk som jobber og ferdes i området. Det føles som et lite fellesskap midt i byen.
Avslutningsvis forteller han at han håper publikum møter PRESENCE med et åpent sinn.
– Skulpturene står uten forklaring. De krever bare din tilstedeværelse, sier Marcus.
Og skulle du ikke rekke utstillingen på Gamle Kirkeplass, er du velkommen innom smia når døra står åpen og essa brenner. Der kan du se smeden i arbeid og slå av en prat. Marcus holder til i Brodahl-bygget, rett overfor Comfort Hotel.
Meld deg på åpningen av utstillingen på Formue den 6. november her.
Sjekk også ut nettsiden hans: marcusmars.com
