Pauline Hall levde et langt og innholdsrikt liv som musiker, og da hun døde i 1969, var hun en av nyere norsk musikks mest markante personligheter. Bl.a var hun initiativtaker til foreningen “Ny musikk” og foreningens formann i de første 22 årene (“formann” – sånn apropos). Når hun senere i livet skildra barndommen, la hun vekt på at hun var omgitt av musikk. Moren spilte klaver og faren var en ivrig amatørcellist som ”gjorde meget for å vekke sansen for musikk i Kabelvåg”. Fra årene i Lofoten fortalte Hall også at hun lærte seg noter selv og øvde særlig flittig i mørketida.

Hun fortsatte med musikkstudier, var den første kvinnen som fikk Universitetes musikkstipendium. Hun var i ferd med åetablere seg som en god pianist, da hun tok en tur til Paris. Der opplevde hun noe hun selv betegnet som “sjokkartede opplevelser” da hun hørte musikk av Stravinskij, Ravel og Debussy. Etter dette var hun en av få norske komponister som skrev musikk i den impresjonistiske stilen. Men å leve av å komponere var ikke mulig, og i et intervju innrømte hun at det hun levde av, var sitat «å oversette slagertekster, lage musikk til barnetimen i radio og musikalske arrangementer i de pussigste former, av å skrive avisartikler og oversette, av å dirigere en vokalkvintett. Kort sagt av alt annet enn nettopp det å komponere.
For det kreperer man gladelig av om man ikke har hellet med sig.”»