Du har kanskje lagt merke til statuen av mannen som sitter i Amfiet ved Unionparken, men er kanskje ikke like sikker på hvem det er eller hva han er kjent for. Skulpturen heter Sanger-Hans, og det egentlige navnet er Hans Aleksander Hansen.
Hans ble født i skrinne kår på Jevnaker i 1911, og oppveksten var preget av fattigdom, alkohol og familiebråk. Hans ble observert full allerede som fire-åring og da han var seks flyttet foreldrene fra hverandre. Siden mora ikke klarte å fø på barna, ble de satt ut på legd som det het den gangen. Det fantes ikke noe barnevern som fanget opp foreldreløse barn, men kommunen hadde en ordning der de betalte litt for hvert barn som ble satt ut på legd. Den som ga det rimeligste budet vant gjerne tilslaget og slik ble Hans og en eldre søster plassert på et kombinert pleie- og gamlehjem der de ble satt i hardt arbeid fra morgen til kveld.
Legdebarna hadde få rettigheter, men de fikk gå på skolen og Hans lærte seg raskt å lese og skrive. Dette ble en frisone og han startet tidlig å skrive egne vers. På tross av at bestyreren på gamlehjemmet rev i stykker alt han kom over, beholdt Hans skrivetrangen og brukte diktningen aktivt for å komme gjennom dager med hardt arbeid.
Med konfirmasjonen kom voksenlivet brått og Hans flyttet til Drammen der han fikk seg ulike strøjobber ved fabrikkene langs Drammenselva. Dessverre klarte han ikke å holde på jobbene han skaffet seg og stadig vekk var han både husløs og arbeidsledig. På denne tiden fantes det ikke noe sikkerhetsnett som NAV og det fantes mange løsgjengere i byen. Hans fant raskt et fellesskap blant disse og fikk kallenavnet «Sanger-Hans» fordi han sang og underholdt de andre uteliggerne med egenkomponerte viser. Visene og diktene hans handlet om løsgjengere, tatere, rallare og sjøfolk, særlig krigsseilerne og andre utsatte i samfunnet.
I mangel på gode velferdsordninger ble løsgjengerloven brukt til å få bukt med uteliggere og alkoholikere og byens løse fugler ble pålagt tvangsarbeid i inntil 18 måneder eller mer om de ble tatt på nytt. Hans var bare 24 år da han ble sendt til tvangsarbeid første gang og til sammen tilbrakte han 11 år der. Dette var hardt arbeid under relativt kummerlige forhold, og Hans skrev mange av sine dikt og viser under oppholdene.
Han debuterte med diktsamlingen Løsgjengerviser i 1964 og spøkte da med at arbeidsleiren hadde vært hans «grotte» på linje med kunstnerboligen Grotten i Oslo. Han livnærte seg mellom dommene som gatesanger og skrev små dikt og visestubber til blant annet Drammens Tidende og Fremtiden. Etter en TV-opptreden ble han kjent med Alf Prøysen som skrev brev til Hans gjennom opphold i fengsel og arbeidsleir, og som siden brukte noen av visene. Andre visesangere som Hege Tunaal, Lars Klevestrand og Alf Cranner har brukt tekstene til Hans og visa Tone fra Tigerstaden ble i 1978 kåret til beste oslo-vise.
Hans engasjerte seg sterkt i hvordan fattigfolk og spesielt løsgjengere ble behandlet og i hvor liten grad fengsling, tvangsarbeid og lignende bidro til å forbedre situasjonen for den enkelte. Dette ble ytterligere aktualisert etter krigen når mange av de innsatte viste seg å være dekorerte krigsseilere med store traumer. I arbeidet med å endre løsgjengerloven ble både Løsgjengerviser og etterfølgeren Det lyriske fattighus viktige referanseverk, og i 1970 ble løsgjengerloven opphevet.
Fra 1970 og til sin død i 1983 levde Sanger-Hans i Sandefjord hvor han forlovet seg med Borghild Christiansen. Hun var en sterk faktor bak at han holdt seg mer eller mindre rusfri de siste årene og han holdt i denne perioden flere foredrag, i tillegg til diktningen. I 1974 ga han også ut et album med egne sanger.
Sanger-Hans fortjener å minnes som dikter og poet for de svake og utsatte i samfunnet. Ta en pust i trappa ved siden av skulpturen og søk opp Forbryter uten brekkjern av Stein Lunde på Spotify, så får du en smakebit av visene til Hans Aleksander Hansen.
