Erland Kiøsterud vokste opp på Strøtvet i Drammen. Han ble født inn i et industriborgerskap, i rett nedadgående rekke som Erland Kiøsterud den 8., i en slekt med lange tradisjoner. Familien, med base i Drammen fra 1600-tallet, etablert gjennom handel, sagbruk og skipsrederi, var blant annet pionerer i å ta i bruk motoriserte skip og i utviklingen av norsk treforedlingsindustri.
Det er en verden som han tidlig må lære seg å mestre. Men samtidig vekkes en nagende frihetslengsel, og en sterk trang til å bryte med det livet som er bestemt for ham og med den historien han er en del av. Han viser tidlig kunstneriske interesser, spesielt litterære. Som 16-åring arbeider han på båt over til USA, for så å krysse kontinentet. Hans første bok «Sår som aldri gror» blir skrevet allerede på gymnaset i 1973. Etter det driver Kiøsterud omfattende reising, avbryter universitetsstudier for å skrive mens han livnærer seg som løsarbeider.
Senere etablerer han seg som fulltidsforfatter. Forfatterskapet kan sies å være preget av eksistensielle og etiske problemstillinger. Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur, og gjennom sine essaybøker har Kiøsterud i senere år undersøkt menneskets vold mot naturen som forutsetning for vår eksistens.
Med sin siste roman «Fire norske sanger» har Kiøsterud skrevet en personlig og original roman, som både er et stykke selvbiografi og en beretning som gjør et stort sveip gjennom tid og rom. Elvedalens økohistorie fra istiden flettes sammen med familiehistorie gjennom 400 år og den personlige historien til hovedpersonen Erland, alt gjennomlevd som i én og samme natt og betraktet fra naturen, den som lever, dør og stadig omdanner seg selv.
Paal Bjelke Andersen, bibliotekar ved Deichman, vil lede samtalen.
Gratis inngang.